Det var kaldt når jeg skulle dra hjem fra jobben i kveld. Og ja det er jobb. Det kjennes litt rart å si det, Men gud så deilig. Jeg tjener mine egne penger og jeg får praksis. Jeg liker sånne avtaler. Jeg vinner. Nå er jeg sliten, vondt i halsen og en begynnende senebetennelse. Den er åhåhåh…, men ikke åhåhåh nok til at jeg gidder å bruke paracet. Vakta gikk strålende og jeg tror jeg kan bli gærn hvis jeg er der for mye om gangen.
Bare samtalene med brukeren er på grensa til galskap. Slik som den i kveld.
Det kommer en reklamesnutt om at Beat for Beat er tilbake på nrk.
Bruker: Mann ja!!
Jeg: Ja på fredag så kommer Beat for beat igjen. Det er vel bra?
Bruker: Ja!!
Jeg: Ja for nå har Ivar Dyrhaug hatt laaaaang ferie, så nå er det på tide at han kommer tilbake og synger fine sanger for oss.
Bruker: Ja, mann
Jeg: Ja Dyrhaug kommer på fredag. Og nå tror jeg han sitter hjemme sammen med kona si og spiser terteskjell og drikker øl.
Bruker veldig begeistret for den tanken : Jaaaa!
Jeg: Og når Ivar kommer på tven til fredag så vet han at du ser på og da vinker han sikkert til deg. Jeg tror han gleder seg veldig til å se deg da.
Bruker: ler og er v e l d i g enig
Og slik gikk samtalen resten av kvelden, helt til jeg gikk. Det siste brukeren spurte om var om Ivar Dyrhaug kom til å komme på fredag.
Den 29 var jeg en liten tur på Rikshospitalet for å snakke med legen der. Denne gangen var det Tryggve Lundar og det var en artig opplevelse. Stort sett snakka han direkte med mamma. Først trodde jeg at han hadde en alvorlig skjeling som gjorde at begge øya så til siden, men så tenkte jeg at det ville gjøre det komplett umulig å operere på folk. Hvis han i det hele tatt gjør det nå. Men Lundar var en kjempehyggelig mann og han virka oppriktig interessert i meg og shunten min. Han sa at det var virkelig sørgelig at en slik fin gammel shunt skulle begynne å svikte nå. Så ble jeg fortalt at de ikke hadde peilig på hvorfor jeg hadde de plagene jeg har og han kunne gjerne rote rundt i hodet mitt, men ville nok gjøre ting vondt verre, fordi han visste ikke hva han skulle se etter. Og det er jeg enig.
Og her om dagen fant jeg denne artikkelen i et tidsskrift for den norske legeforening, (har lest det tidligere men glemt det igjen)
Den er litt positiv synes jeg og jeg føler meg ikke så totalt alene her i verden vannhodet mitt.
Jeg har lyst til å skrive et innlegg her om vannhode men det får bli en annen dag.
Hihi, koselige brukeren.